Økt livskvalitet med mindre teknologi

Jeg strakk hånden ut etter iPhonen min. Låste opp, gikk rett inn på Facebook-appen. Og deretter Instagram. Og Snapchat. Scrollet, til det hadde gått tre minutter. La telefonen fra meg igjen. Hva hadde jeg egentlig sett? Jeg strakk hånden ut igjen for å sjekke en gang til. 

For inntil ett år siden var jeg ekstremt mobilavhengig, og innom sosiale medier og nettaviser timesvis hver dag. Ikke fordi jeg la ut så mye selv, eller fordi jeg deltok i diskusjoner, men fordi jeg ikke klarte å la være å sjekke hva som hadde skjedd de siste ti minuttene. Og hvis jeg hadde lagt ut noe, måtte jeg finne ut hvilke nye mennesker i nettverket mitt som hadde sett eller likt innholdet. Det var en forbannelse, og det gikk ut over livskvaliteten min. Jeg var stresset, urolig i kroppen uten grunn, brydde meg for mye om hva andre mente om meg, og jeg vokste ikke intellektuelt slik jeg ønsket (hvordan klare å lese en bok når du etter to sider må sjekke telefonen?). 

Jeg var også tilhenger av å kjøpe nytt utstyr, som smarte klokker og apper som tilsynelatende skulle gjøre meg bedre kjent med kroppen min og få meg mer effektiv. Når man bruker så mye tid på teknologi fra før, er det jo nyttig å bli mer effektiv i den tiden man ikke bruker på teknologi… I tillegg til å bruke verdifulle timer på noe som i realiteten ikke ga meg noe som helst, innebar også bruken at jeg delte persondata og personlige brukermønstre med selskaper som lagret disse for all tid – uten at jeg egentlig visste hva de brukte dem til.  

Jeg var en sann teknologioptimist, for ikke å snakke om ambassadør. “Dette er jo bare en del av den naturlige utviklingen” sa jeg, og vi gjør bedre i å tilpasse oss den (les: underlegge oss den) enn å gjøre motstand. Jeg ser fortsatt positive følger av dagens teknologiutvikling, for ikke å snakke om muligheter som virkelig kan forbedre menneskers livskvalitet, men jeg ser også store utfordringer. 

Et møte med de som utvikler teknologien ble starten på endringen

Jeg har jobbet i et selskap som utvikler nye teknologiske løsninger i to år nå, og før den tid jobbet jeg i en lobbyvirksomhet for IT-bransjen og i en inkubator for teknologistartups. Mastergraden min i medievitenskap var rettet mot digital kommunikasjon og innovasjon, og det var her interessen for teknologi virkelig skjøt fart. Med andre ord, teknologi har ikke bare vært en del av livet mitt i form av at jeg konsumerer det, men også både faglig og karrieremessig sett.

Det var spesielt i møte med teknologikonsulentene på dagens arbeidsplass at jeg begynte å få øynene opp. Jeg innså at alt vi mennesker skaper i dag ikke nødvendigvis er ment for å forbedre oss eller den verden vi lever i. Jeg la tidlig merke til hvor lite aktive en del av disse teknologene selv var på sosiale medier, flere av dem hadde ikke Facebook engang, og at kameraene på“devicene”deres var dekket til. Gjennom samtaler med samtlige lærte jeg også om viktigheten av personvern, noe jeg hadde veldig liten kjennskap til fra før. 

Samtidig som jeg gjorde denne observasjonen begynte jeg også lytte til nye podcaster, som“Wakingup with Sam Harris”, og lese artikler om hva ny teknologi innebærer. Fellesnevner for mange av artiklene var at de var mer nyanserte enn teknologianmeldelsene i VG, og ofte skrevet av teknologer selv (wired.com er et godt sted å starte).  

Man kan kanskje si at jeg som medieviter fra universitetet burde ha lært tidligere å være mer kritisk. Men vi mennesker er usedvanlig dyktige på å ta til oss informasjon som styrker vårt eksisterende syn på verden – noe vi aldri må glemme. Igjen, jeg var en vaskeekte teknologioptimist som hardnakket argumenterte for alt det positive den teknologiske revolusjonen nå gjorde med oss.

Med modenhet kommer også innsikt

Et viktig poeng å merke seg er at jeg var 17 år da jeg skaffet meg Facebook, og kort tid etter fikk min første smarttelefon. Før det hadde jeg vokst opp med internett(minfar var tidlig ute, så jeg var på nett og hadde e-post før jeg hadde fylt ti), Nintendo, MySpace og Neopets. Teknologi var ikke noe nytt for meg, og sosiale medier føltes som den naturligste forlengelse av det jeg allerede var vant med. Dette, bare forsterket, er den hverdagen barn vokser opp i i dag. 

I dag er jeg 28 år, frontallappen er ferdig utviklet og jeg har rukket å gjøre meg flere erfaringer i livet som kvalifiserer til såkalte“voksenpoeng”.Det tror jeg også har vært svært viktig i mitt oppgjør med hvordan teknologien kontrollerte meg, slik at jeg lettere kunne se at det i virkeligheten burde være jeg som kontrollerte den. 

Rett før 2017 var omme stilte jeg meg selv spørsmålet, om Instagram og Snapchat, “gir dette meg verdi på lang sikt?”.  Et spørsmål som året før ville blitt svart med at “ja, jeg har jo kontakt med venner der og blir inspirert til å utforske noe nytt”.  Men for ett år siden innså jeg at det var å lyve for meg selv. Det ga meg ikke verdi å se søte kattevideoer eller morsomme memes, som ble glemt rett etter at jeg hadde sett dem. Det ga meg ikke verdi å vite at for ti minutter siden hadde venninnen min drukket kaffe, eller en perifer studiekamerat var i Istanbul. Kynisk sagt, det ga meg ikke verdi å vite når noen jeg ikke hadde sett på fire år var forlovet eller hadde fått sitt første barn. Og det ga meg ikke verdi å dele disse øyeblikkene selv, for å få noen lunkne likes. 

Verdi for meg er å holde kontakt med mine nærmeste gjennom å møte dem eller snakke med dem. Instagram og Snapchat ble slettet, venner ble informert. Siden den gang har flere av dem gjort det samme. 
Vi treffes fortsatt. Tenk det. 

Mitt største ønske med dette er å hjelpe andre

Hvorfor har jeg valgt å dele dette? Svaret er enkelt. For to år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle være her jeg er i dag, og bruke teknologien slik jeg gjør. For ikke å snakke om å starte en slik nettside med Tjerand. Det har gjort meg usedvanlig godt å få et balansert forhold til personlig bruk av teknologi; jeg er mer kreativ (det siste maleriet mitt er rammet inn og henger i stuen), jeg er mer nysgjerrig og har aldri lest så mange bøker og avisartikler i mitt liv (hvilket er en enorm berikelse på både ordforråd og meninger), og jeg har en helt annen ro i både kropp og sjel. Sistnevnte kan jeg også takke meditasjon og yoga for, men det får bli et annet blogginnlegg på en annen plattform. 

Jeg tror det er flere som har tenkt det samme som meg, og vurderer å gjøre noe med det. Til dere ønsker jeg å si at det er mulig. 

Jeg vil i et senere blogginnlegg dele hvordan jeg har tilpasset hverdagen min til å bruke teknologi slik at det faktisk hjelper meg, og bidrar til økt livskvalitet. Og hvordan jeg sørger for å ikke bli fanget på nytt av teknologiens jernhånd. Ikke fordi mine ord er en fasit, eller fordi alle trenger det. Men skulle du kjenne deg igjen i min historie, og ønsker å gjøre noen endringer, kan jeg kanskje komme med noen gode råd.